Friluftsliv

Jeg liker ikke friluftsliv (i hvertfall det meste av det det omfatter)! Som norsk og oppvokst på landsbygda er det som å banne i kirka, tenk å si noe sånt! Jeg liker godt å være i fin natur og betrakte fin natur, men helst i små doser og under relativt komfortable forhold. Men jeg liker det ikke sammen med det nordmenn er kjent for å like så godt: meningsløst (for noen) slit. Som å gå på så og så mange fjelltopper, sove i telt, drive med orientering, gå på lange skiturer, etc. Ettersom jeg er oppvokst med dette og forsøkt oppdratt til å like dette både hjemme og på skolen, så hadde kanskje det naturligste vært at jeg var en ekte friluftslivjente. Jeg vokste opp med skiløyper og fin natur rett utenfor døra, men bøker og tegning var det som fenget mest. Forventningen og håpet om at jeg skal begynne å like de gode gamle, sunne og typisk norske aktivitetene merker jeg fortsatt er tilstede. Men jeg må bare beklage, over 30 års forsøk på overbevisning har ikke ført frem til ønsket utfall.

Jeg har da vært på noen turer i barndommen og etpar fjellturer og fått testet "meningsløst" slit, og selvfølgelig er det en god følelse å ha besteget en høy og bratt fjelltopp, særlig når ingen trodde jeg skulle klare det. Selv om jeg har gode minner (og noen fæle) fra turene, er det likevel ikke det jeg brenner mest etter å drive med. Jeg er mer byjente enn bygde-jente, jeg setter mer pris på det byen har å tilby enn bygda. Jeg liker godt å ha det litt landlig og grønt rundt meg der jeg bor, så noe har vel satt seg. Men heldigvis er ikke byen langt unna.

Så vakkert kan det være, og så dét knallværet! Her valgte jeg å slappe av noen timer og bare være i naturen, mens de andre klatret på toppen (som jeg hadde vært oppå for noen år siden, ikke like moro å slite seg opp og ned fra toppen for 2. gang). Heldigvis var dette bare en dagstur og jeg slapp å sove i telt.