Det første møtet med Tanzania

Da vi etter ca 20 timer kom frem til Tanzania og på flyplassen ved Kilimanjaro, ble vi møtt av to menn i hvite frakker (!) og munnbind (!). De prøvde tydeligvis å si "her tar vi svineinfluensaen på alvor". Vi måtte fylle ut et helsekort og skrive under på at vi ikke hadde influensalignende symptomer. Inne på flyplassen hadde de andre ansatte ikke munnbind. 

Etter litt styr med visum (som kjøpes kontant ved ankomst), fant vi bagasjen og var lettet over at den kom frem samtidig som oss. Vi fant guiden, og det viste seg at vi hadde egen guide/sjåfør og egen bil hele uka!

Vi hadde en tur på ca 20 mil frem til hotellet. Det var en ganske surrealistisk opplevelse å plutselig være på landsbygda i Tanzania, som er et av verdens fattigste land. Kontrasten mellom norsk og afrikansk dagligliv er enorm. Det er omtrent ikke privatbiler på veiene, men endel sykler (syklene er som klippet ut av filmer om 2. verdenskrig). Og syklene er overlesset av bananklaser, vanndunker eller sekker med ris. 

På begge sider av veien så vi bananplantasjer og maisåkre i fleng. Det er også endel hunder som er ute og går, og til tross for lite trafikk og rette strekninger, så vi flere ganger ihjelkjørte hunder liggende i veien. 

Fartsgrenser og skilt så vi ikke noe særlig til, men de hadde fartsdumper i tettbebygde strøk.

Vi så sebra og sjiraff allerede på vei til hotellet, ikke langt fra motorveien.